;

Har jaktet på julesanghistorier

– Det er ingenting som setter meg i bedre julestemning enn nettopp julesangene, og først og fremst disse ­gamle, kjære som jeg lærte i barn­dommen, sier Oddgeir Bruaset. Foto: Staale Wattø

Jula har alltid vært årets høydepunkt for ­Oddgeir ­Bruaset. Som ung journalist ble han også nysgjerrig på historiene bak jule­sangene våre. Den lidenskapen er det blitt både detektiv­arbeid, bøker, foredrag og ­TV-program av.

Tekst Per Arne Gjerdi – publisert i Agenda 3:16 nr. 8/2021

Oddgeir Bruaset har alltid hatt en for­kjærlighet for jula. 

– Det ligger for så vidt i barne­sinnet, men har fortsatt også i voksen alder. Jeg er vel litt nostalgisk anlagt, sier han. 

Journalisten, forfatteren og programlederen, som vi ikke minst kjenner fra NRK-serien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», er født og oppvokst i bygda Måndalen i Romsdal, cirka 10 mil fra der han nå bor i Ålesund. Han husker godt jula i barndomshjemmet. 

– Mora mi bakte minst sju sorter. Og onkelen min, som hadde et lite småbruk, tok meg med til juletreskogen. Der jeg fikk velge tre. Husker hvor stolt jeg var da jeg kom hjem med det fineste treet i skogen. Ja, slik kunne jeg holde på og fortelle. Jula var og er et høydepunkt i året.

Mus i orgelet
At han en dag også skulle skrive bok om våre julesanger, har røtter tilbake i oppveksten.

– Jeg ble allerede i barneåra kjent med legenden om hvordan «Glade jul» ble til, en historie som starter med at mus hadde gnaget hull på orgelbelgen i en landsbykirke i Oberndorf i Østerrike, forteller han.

Historien sto for første gang på trykk i en amerikansk bok i 1909. Hjelpeprest Joseph Mohr fra landsbyen Oberndorf hadde om morgenen julekvelden i 1818 dratt til St. Nikolas kirke for å gjøre de siste forberedelser til midnattsmessen. Der møtte han en fortvilet organist og venn, Franz Xaver Gruber, fra nabolandsbyen Arnsdorf. Han skulle spille igjennom kveldens musikkstykker, men orgelet var uten lyd. Det viste seg at orgelbelgen var full av små hull. Det måtte være mus, konstaterte han. Og skaden lot seg ikke reparere i tide. 

Jeg ble allerede i barneåra kjent med legenden om hvordan «Glade jul» ble til, en historie som starter med at mus hadde gnaget hull på orgelbelgen.

Oddgeir Bruaset

Strevde med et juledikt

Mohr dro hjem til sitt skrivebord. Noe måtte gjøres for å trøste de mange som hadde sett fram til orgelmusikk på julekvelden. Han hadde lenge strevd med et juledikt, men nå, under press, løsnet det. Han puttet papiret i lommen og gikk et par-tre kilometer til fots, til Gruber i nabolandsbyen. Diktet trengte en melodi, og den måtte lages samme ettermiddag, for den skulle synges under midnattsmesse. Gruber ristet først på hodet, men hadde ikke hjerte til å avvise den unge presten. Så for å gjøre en lang historie veldig kort: Den kvelden sang presten og organisten tostemt, mens menigheten satt undrende og lyttet til den nye julesangen. 

Kirke ved en elv

Bruaset har gjenfortalt legenden om «Glade jul», eller «Stille natt», over flere sider og med langt flere detaljer i sin bok om julesangene. Han forteller at mange har forsket på historien om hvordan «Stille Nacht» ble til, og at de fleste er enige om at den legendariske versjonen med mus i orgelet i stor grad er resultatet av folkefantasi og fortellerglede. Historikerne mener blant annet å vite at orgelet i St. Nikolas kirke hadde vært i ustand en god stund før denne jule­kvelden. Havariet skyldtes altså ikke gnagende mus, men heller manglende vedlikehold.

– Kirken lå nemlig der hvor Salzach, grense­elva mellom Tyskland og Østerrike, gjør en sving. Ved flom gravde elva seg opp mot kirken, og orgelet tok skade av det fuktige ­klimaet. Så det er nok den egentlige grunnen til at orgelet sviktet den jula, sier Bruaset.

(…)

Jula skal være slik den var

 – Hva tror du er grunnen til at vi rundt juletreet stort sett synger de gamle sangene?

– Disse gamle sangene lever fortsatt sitt liv, fordi jula er tradisjon. Du vil at jula skal være slik den var i fjor og tidligere. Det er ingenting som setter meg i bedre julestemning enn nettopp julesangene, og først og fremst disse ­gamle, kjære som jeg lærte i barn­dommen. Jeg hører også på Sølv­guttene med samme interesse år etter år, selv om de synger stort sett det samme. Men slik skal det være i jula.  

– Har du selv en klar favoritt-­julesang?

– Jeg synes det er vanskelig å skille ut det flotte fra det mindre flotte. Men jeg kommer ikke utenom «Glade jul», sier Bruaset og legger til:

– Når klokka går mot midnatt lille julaften, og stua er pyntet og vi har hatt et godt måltid, da går jeg gjerne inn på kontoret mitt. Der hører jeg på «Silent Night» med Mahalia Jackson og «O helga natt» med Jussi Björling. Da er det jul i huset.

Les hele saken i vårt E-magasin.

Bli abonnent her.