Ville ikke gi mobberne rett

Ingenting er umulig, mener Camilla, for hun har vært på bunn og jobbet seg opp igjen. Mobbing på skolen drev henne nesten til selvutslettelse. Men Camilla valgte livet og kjempet for det.

Tekst og foto: Birgit Nersten Lopacki

– Ungdomsskolen ble de tre verste årene jeg noen gang har hatt.

Camilla Gullbrekken (30) ble mobbet på skolen. Hun var veldig overvektig og fikk stadig stygge kommentarer rundt det; «stygg, feit hore» var en gjenganger. Guttene var verst, jentene holdt henne stort sett «bare» utenfor.

Mobbingen startet på barneskolen, men toppet seg de tre årene på ungdomsskolen. Der havnet de få vennene hun hadde i andre klasser, og Camilla ble alene.

– Jeg gråt nesten hver dag og skulket hele tiden. Mamma kjørte meg til skolen for at jeg skulle komme meg dit. Det hun ikke visste var at med en gang hun var dratt, tok jeg bussen hjem igjen og gjemte meg.

Camilla forteller at hun skulket minst en eller to dager i uken de to første årene på ungdomsskolen.

– Jeg løy hele tiden og sa jeg var syk, men jeg var jo ikke det.

Det siste året bet hun tennene sammen og troppet opp hver dag for å slippe å gå et ekstra år på skolen.  

Valget

De voksne visste godt om mobbingen, men greide ikke få bukt med det. Friminuttene var verst, Camilla hatet dem.

 – Jeg hang med sosionomen og spilte kort flere ganger i uka på ungdomsskolen fordi jeg ikke hadde noen å være med i friminuttet. Det var et fristed for meg.

Også bestemoren ble en viktig person for henne midt i alt, selv om hun bodde langt unna.  Dit dro hun i skoleferiene og fikk en pause fra hverdagen.

– Bestemor var en av de viktigste ­personene for meg da, hun var der og hun hjalp meg. Hun ble også et fristed for meg, sier 30-åringen.

Men det kom til et punkt der Camilla ikke orket hverdagen sin mer. Hun hadde ikke noe å leve for.

– Jeg gjorde aldri noe fysisk selvmordsforsøk, men jeg var kommet dit at jeg hadde selvmordstanker og var klar for å ta livet mitt, forteller hun.

14-åringen kom frem til at hun kun hadde to valg: Ta livet sitt eller gå ned i vekt. Hun valgte det siste.

– For meg ville det å ta livet mitt være den «enkle veien ut». Jeg ville ikke gi opp. Jeg ville heller prøve å …

Camilla blir stille, kjenner at tårene ­kommer før hun fortsetter:

– Jeg ville heller kjempe meg gjennom, slik at mobberne ikke skulle vinne. Jeg følte at hvis jeg tok livet mitt, ville mobberne ha vunnet – og den seieren ville jeg ikke gi dem.

Dag ut og dag inn spiste Camilla grønn­saker og trente. I all slags vær var hun ute og løp.

– Jeg tråkka meg opp en bakke i snøen til jeg hadde blodsmak i munnen.

Det var hardt, men fungerte – Camilla gikk ned i vekt.

– At jeg ikke fikk spiseforstyrrelse er et mirakel! Jeg forstår ikke hvordan jeg har klart meg så bra.

Langtidsvirkning

– Hva gjorde mobbingen med deg?

– Der og da ødela den meg totalt og brøt meg helt ned. Du føler at ingen bryr seg om deg og hvem du er, og du tror ikke du fortjener det heller. Du kjenner deg verdiløs og føler deg som søppel. Hvis noen hver dag forteller deg noe negativt – så begynner du å tro på det.

Camilla fikk ingen positive tilbakemeldinger eller komplimenter. Det gjorde henne usikker.

– Jeg hadde dårlig selvtillit og følte meg bare stygg og feit som de sa.

Videregående ble en ny start for henne. Da hadde hun søkt seg vekk fra hjemstedet. Likevel skulle det gå flere år før hun skjønte hvor preget hun var av mobbingen. At det ikke var så normalt å tenke at hun var mindre verdt enn de rundt henne. At hennes plass var å være sist og bakerst. Og at hun var til bry for bilene når hun gikk over fotgjengerfeltet. Det innså hun da hun som student begynte å gå til psykolog.

– Selv om mobbingen stoppet, forsvant ikke tankene mine. De satt der, de sitter der og kommer til å sitte der på et vis, sier hun.

(…)

Les hele intervjuet med Camilla i Agenda 3:16 nr 6, 2019, som kom ut i begynnelsen av oktober. Intervjuet er en del av en større temasak om mobbing. Bestill abonnement her.

Les også: Forebygger mobbing med gode relasjoner