Agenda 3:16
Portrettet:
Sanger mellom Betlehem og Vinje
For femten år siden tok Sondre Bratland med seg et knippe julesanger til stedet der Jesus ble født. I dag er Rosa frå Betlehem for lengst blitt en klassiker. Vi har besøkt folkesangeren hjemme i Vinje.

SONDRE BRATLAND synes selv at han bor sentralt i landet. Og det gjør han nok, tatt i betraktning at han reiser med sin sang og musikk i alle himmelretninger. Men for en journalist fra hovedstaden er fem timers reise til et intervju, med like lang retur samme dag, i meste laget, selv om det er bussjåføren på Haukeliekspressen som står for kjøringen.
Vi stopper i Edland, Sondre Bratlands hjembygd. Vinje kommune. Telemark fylke.
Sondre dukker opp med bil i avtalt veikryss, og få minutter senere sitter vi sammen med kona Elisabeth og nyter formiddagsmat og nybakt kanelsnurr.

Tradisjonsbærere
Sondre bor ikke langt unna der han ble født.
− Mine foreldre bodde nede ved den gamle hovedveien her, sier han og kaster et blikk ut av vinduet.
− Far drev landhandel. Mor drev pensjonat.
Tanken var at han skulle gå samme veien som faren, og overta butikken. Men slik gikk det ikke. I stedet ble han lærer og pedagog, og har undervist i nesten alle fag, fra første klasse og opp til høyskolenivå. Nå underviser han i en mindre stilling på Institutt for folkekultur på Rauland.
Sondre er født i 1938.
− Var dere en stor familie?
− Nei, så liten som mulig. Jeg er enebarn, smiler Sondre.
− Har du vokst opp med folkemusikken?
− Ja, det kan du si. Jeg hadde en mor som alltid sang. Det er litt spesielt. For i dette området har det vært veldig mange kvedarar, som vi sier, tradisjonsbærere innenfor den vokale folkemusikken. Men ikke så mange spellemenn. I min morsslekt var det veldig fokus på det å kunne synge. I min oppvekst var den gamle folkesangen, eller kvedingi, som de kalte det, stort sett noe de gamle drev med. Svært få unge gjorde det. Selv satt jeg og hørte på Radio Luxemburg om nettene, og lærte å kopiere Elvis og mange andre.
− Sang du rock’n’roll?
− Nei, ikke slik at jeg sang for folk. Det var mer visesang til gitar.

Bruksmusikk
− Når fikk folkesangen overtaket?
− Det var mens jeg bodde i Oslo, der jeg hadde en liten jobb i NRK. Jeg satt på hybelen og hørte på folkemusikkhalvtimen. Jeg ble veldig begeistret for Ragnar Vigdal. Du verden, den som kunne ha et slikt sanguttrykk, tenkte jeg. Etter det begynte jeg å finne tilbake til det jeg hadde opplevd i barndommen, gjennom mors måte å synge på. Jeg tok fatt i de gamle kristne sangene, det som noen kaller religiøse folketoner.
Sondre ville gjerne drive med det han kaller bruksmusikk, slikt som han synes fungerer fremdeles, nemlig voggeviser og religiøse folketoner.
Han oppsøkte folk som kunne disse sangene, og gjorde opptak. Og så opplevde han at Ragnar Vigdal fra Luster i Sogn oppsøkte ham.
− Vanligvis oppsøker en elev læremesteren, men han kom til meg. Han hadde hørt at jeg var interessert i de gamle kristne sangene. «No har eg hatt to hjerteinfarkt, og eg kan’kje vera den einaste som kan desse. No ska du læra.» Og han ble på en måte min læremester de siste ti årene han levde.

Les hele saken i Agenda 3:16 nr 12//2007
Prøv Agenda 3:16 gratis i to måneder